Når man vet man har nese...

Her er en historie om Peico.
Han har aldri lært seg å spore, han rett og slett bare sporer.

Her en dag på tur kom et rådyr rett foran oss. De stakk av begge to. (Peico og Lissy) Jeg fikk ikke ropt de til meg, var sur og sint og hadde ikke tid til dette.
Jeg hadde flere avtaler denne dagen, men måtte bare avlyse, for hunden kom ikke. Jeg ropte, jeg lette, jeg tittet i snøen etter spor, men de løp jo i ring, hunder og rådyr. Jeg gikk langt, her er områder med skog og jorder.
Til slutt gav jeg opp. ville bare dra hjem, for det var gått 3 timer...
Men ingen hund å se.
Men så hører jeg bjeffing. Jeg går mot utgangspunktet. og forstår at det er Peico som har løpt hjem! (Han har aldri stikket av for meg før)
Hjemme ser jeg han foran døra, bjeffer av full hals mot døra.
Jeg tar han inn, tørker han, gir han mat, og stikker opp i skogen igjen.
Nå må jo frøkna være i nærheten.
Men nei da.
Peico ville IKKE være alene, han kom ikke hjem for null grunn! Han står å halser ut vinduet. Så jeg tar på han sele og sier "finn Lissy" og han jobber!
Det var utrolig moro å se!
Han har nesa i bakken, skiller hundesporene fra hverandre, skiller rådyrene fra hverandre og rett på Lissy!!!!!!

Jeg er målløs!

4 timer leting, det tok han på 1,2,3.
De var foresten ikke langt unna noen av dem!

HISTORIE 2

Nå var vi tre irsk terrier på tur. Nok en gang stakk de etter rådyr.
Og Peico skulle søke de opp.
Men han hadde en mye bedre ide.
Han rett og slett sporte opp rådyret, sendte det mot oss. Det sto å så på oss, hunden kom på plass, av seg selv. ser på at rådyret traver videre....

Historie 3

Mannen min tok med Lissy, skulle gå til avtalt sted, så skulle Peico søke de opp.
Dette er 4 mnd siden.
De krysset et jorde.
Da vi kom, 30 min senere. Da hadde de startet å gjødsle.
Men selv om jeg tok han ut av spor 3-4 ganger, for å slippe å tråkke i møkka, så fertet han sporet tilbake å løp rett på dem!